Ufrivillig fartsreduksjon - hva skjer da?

Jeg innrømmer det kanskje ikke helt frivillig, men alle typer mindfulness faller meg ikke like lett. Flere i min nærhet vil kanskje si at de finner det usannsynlig at mindfulness faller lett for meg i det hele tatt. Men jeg har øvd over så lang tid som det skal til for å beherske noen former for mindfulness, og det jeg har øvd på faller meg stort sett lett.

Inn i det nye året har jeg likevel fått en ny utfordring. I forbindelse med høstens satsing på nye treningsformer, endte det med at jeg skadet låret. Jeg klarte selvsagt ikke å ta det nok med ro når skaden oppstod, og nå på nyåret er det verre enn det var. Derfor har jeg ufrivillig oppdaget noe helt nytt: mindful walking. Ja, det høres litt bedre ut på engelsk. Oppmerksom gåing høres ikke like kult ut. Ufrivillig har farten på gangen blitt satt ned til 1/3 til halvparten av den farten jeg vanligvis går i. Grunnen er enkel: Jo saktere jeg går, desto mindre vondt er det. Når smertene er færre skal det visst leges fortere. Den daglige morgenrutinen er endret. Istedenfor å kaste meg rundt og skynde meg til jobben i tide til coaching eller teamet som venter, sykler jeg først rolig på en treningssykkel i 10 minutter, uten noe særlig oppvarming. Så tar jeg noen strekkøvelser. Og til slutt, går jeg rolig og oppmerksomt til jobb. 

Å gå fort faller lett for meg. Helt fra jeg var liten gikk jeg fort. Min gode venn Venche og jeg gikk fortere enn alle på vei til barneskolen, og hun gikk til og med raskere enn meg. Tenker ikke over det egentlig, men merker det raskt når jeg for eksempel går sammen med sønnen min. Han har mindful walking i sjelen, og minner meg humoristisk på det når vi går tur. - Prøv, mamma, du har godt av det! har han sagt utallige ganger. Jeg har ledd av ham. Morsomt å observere våre forskjeller, har jeg tenkt. Klarer der og da å tilpasse meg hans fart, siden det er en forutsetning for å gå tur med ham, og jeg liker godt samtalene vi har underveis. Men å adoptere hans fart har ellers har ikke vært aktuelt. Hva vil jeg rekke over da, med hans fart? Jeg som ser på enhver liten spasertur som en mulighet for trening. 

Mitt forsvar for min fart er sterkt og godt, for det er jo meg – min identitet og min sjel. Fort og gæli, intenst og energisk. Slik er jeg, og slik liker jeg å leve. Å ha det slik føles riktig, og det er det som er kjent for meg. Jeg vet egentlig ikke om noe annet. 

Men nå har det da altså ikke noe valg. Og jeg kjenner at når jeg går sakte skjer det andre ting enn når jeg går raskt. Jeg retter oppmerksomhet mot foten for å få den til å gå litt mer rullende på underlaget. Erfarer at jeg vanligvis støter foten for hvert skritt, hardt og fort. Oppmerksomheten rettes mot meg selv, min kropp og hvordan den fungerer, og dermed til et her og nå – mer enn det jeg er på vei til. Med mer rullende gange går jeg mykere. Rolig gange gir mulighet for å løfte blikket og se seg rundt. Jeg legger merke til mer rundt meg. Rask gange betyr gjerne raske tanker - litt for raske kanskje og rett på løsninger. Med rusling blir tankene roligere og mer undrende. Siden jeg ikke kommer meg noe sted når jeg går dobbelt så sakte - det er i hvert fall den opplevelsen jeg får - så er det lettere å være tilstede i det jeg er i. Det eneste er at jeg lett kommer for sent siden denne rytmen ikke helt er tilpasset den nye realiteten, og det kan stresse meg. Da kjenner jeg fort at jeg setter opp farten automatisk, og oppdager det først når låret blir vondt. Blir litt overrasket over at det skjer så automatisk uten at jeg nesten merker det, og setter ned farten og observerer at jeg må forsone meg med det som er  - jeg kommer for sent og det er ikke livet om å gjøre hvis det skjer.

Jeg har blitt presset inn i en øvelse jeg godt kunne klart meg uten. Som alle andre hater jeg å bli redusert av helsa. Det er så mye morsomt der ute jeg gjerne vil ha med meg - folk, hendelser og opplevelser. Mye kan jeg gjøre fortsatt, men jeg lever åpenbart roligere slik situasjonen er. Noen av dere vil sikkert tenke at dette har hun godt av. Det skjer for mye i hennes liv - bare se på Facebook og Instagram. Jeg kan gi dere rett i noe. Det er en kul erfaring å måtte gå sakte, og lærerikt for en slik som meg. Godt for min sjel er det også. Når denne tiden er over vil jeg helt bevisst søke å gå noen turer dobbelt så sakte som jeg vanligvis gjør. En bevisst mulighet til å være mindful, og jeg vil legge det til i verktøykassen med øvelser i oppmerksomt nærvær. Jeg forstår også mer av hvordan folk som har det annerledes enn meg har det, de med mer ro, og hvorfor det er mulig å være tidsuavhengig - å nesten glemme tiden helt. Kanskje jeg til og med blir en mer empatisk person av det. Hvem vet?

Hvorfor er det så vanskelig å få opp farten for de som har det slik? Fordi for en som er tidsuavhengige går ting sakte helt av seg selv. Det vi er vant til liker vi også best. Motivasjonen for endring er derfor ikke tilstede, om vi ikke er i en situasjon der vi ikke har noe valg. I mitt yrke vil det for eksempel bety at en arbeidsgiver sender en arbeidstaker til coaching hos meg for å øke arbeidstakerens effektivitet og fart. Eller sjefen din sier at du utsetter for mange ting slik at oppdrag blir levert for sent. Nå har jeg fått et verktøy til som kan bruke begge veier: om du trenger å få opp farten på det du skal gjøre - kjenn hvordan det føles om du går dobbelt så fort til jobben og hvor lett det er å falle tilbake til vanlig fart. De som blir oppfordret til å bruke coach for å bli mer tålmodig og tilstede i møte med ansatte, kan prøve seg på å gå halvparten så fort i minst 10 min og erfare hva som skjer - både hvor vanskelig det er å holde på den lave farten og hva som skjer i din bevissthet. Når vi erkjenner hvor vanskelig endring er, vil vi være mer motivert for å sette igang tiltak som tar dette på alvor. 

Intensiteten i livet og farten i kroppen er noe jeg liker godt. Fortsatt vil jeg glede meg over dette. Det er meg og det gir meg mye. Jeg er som jeg er, og er godt forsonet med det. Bevisstheten rundt dette øker når jeg kjenner på det motsatte, slik jeg må gjøre nå når farten er tvunget ned. Så vil jeg fylle på med mer oppmerksom gåing, og glede meg over å ha blitt enda mer kjent med den ressursen. Spesielt på vei til jobb kan det være både sunt og godt, for meg – og alle de flotte folka jeg møter der!